Førjulsjakt i Danmark

(Noen stemningsfylte og fine jaktopplevelser, som jeg maste på vår kjære redaktør om å få ta inn på websiden vår, hilsen webredaktøren)

Det er en nesten magisk stemning i skogen, mens dagslyset sakte fortrenger nattens mørke. Jeg sitter urørlig ved granleggen, godt kamuflert med de brede greinene som tak. Det eneste som bryter stillheten er fasanenes iltre skrik og flaksende vinger. De er til gjengjeld svært aktive i det svakt kommende morgenlyset.

Det er fortsatt ikke nok skytelys, men underholdningen er altså upåklagelig. Jeg snur sakte på hodet, og der – 10 meter bak meg går en råbukk selvsikkert gjennom granskogen. En ørliten bevegelse fra meg ville vært nok til å få den til å fordufte på raske ben. Men jeg rører meg ikke, blunker ikke engang, bare puster svakt. Dyret aner ikke at jeg sitter under treet, og uforstyrret fortsetter den morgenenes gjerninger. Et flott syn.

En slags rolig velvære kommer over meg der jeg sitter og betrakter lysets tilbakekomst her ute. Buen ligger klar med en pil på strengen over fanget mitt, men hittil har jeg ikke ofret den en tanke. Jeg er altfor opptatt av å suge til meg skogens bevegelser og nyte det rike dyrelivet på nært hold. En hare kommer hoppende, forsiktig men målbevisst. Lurer på hva slags gjøremål den har utover formiddagen? På stien 25 meter unna stopper den og klarerer liksom terrenget før den fortsetter. Jeg gjør ingen forsøk på å heve buen, så lenge satt den ikke rolig. Jeg lar den fortsette, og underholder meg i stedet med to fasaner som kommer inn for landing, den ene snaue 5 meter unna der jeg sitter. De karakteristiske fjærdraktene forteller meg at det er hann og hunn som står for underholdningen, hit og dit spretter de – hunnen mer årvåken enn hannen og de virker å ha all verdens tid, før en ørliten bevegelse fra meg sender dem flaksende på vingene igjen.

Det er første helgen av desember - et par plussgrader i luften, overskyet og en litt sur vind trekker inn fra Nordsjøen ett sted. Vi er tre nordmenn på førjulsjakt med bue på øya Falster i Danmark. Vi har fått lov til å være med å jakte med et dansk buejaktlag denne helgen, og så vel rådyr, rev, hare og fasan står på listen over lovlig vilt. Riktignok får vi ikke felle råbukk, noe som kan være utfordrende nok ettersom de fleste bukker nå har felt geviret og er vanskelig å skille fra hunndyrene. Men tanken på 5000 kroner i bot og bortvisning fra jaktlaget, får samtlige til å kikke nøye etter om det henger ”pels” under buken før pilen sendes av gårde.

Dyrerikdommen i dette området er det ingen ting å si på. På vei til post under dagens tredje drev så jeg ikke mindre enn tre rådyr og to harer. Jeg skal poste på kanten av et tørrlagt grøftesøkk, like ved en kjent trekkvei for rådyr. Rundt hele skogholtet er det plassert ut poster, noen i skytetårn langs trekkrutene, andre langs veier og stier. Så går en mann med hund sakte og rolig gjennom skogen for å støkke dyrene mot postrekken. Poenget er at alt foregår så rolig som overhodet mulig, slik at ikke dyrene setter altfor stor fart når de først tar beina fatt.

Det går ikke mange minutter for ei geit med lam kommer settende ut av skogen, bare fem-seks meter til venstre for meg. Men her går det så fort at jeg ikke har muligheter til å trekke buen. Like etter kommer en hare ut av skogen på motsatt side, men akkurat i det jeg får buen i skytestilling, snur den og løper tilbake der den kom fra. Diana er ikke på min side i dag. Noen hundre meter unna sitter Nils Petter Næsset i en treestand, og får besøk at et rålam som intetanende om hans tilstedeværelse tar til å beite på 18 meters hold. Han får god tid til å trekke buen og sende avgårde pilen som gir et perfekt lungeskudd. Nils Petters første bueskutte råvilt er et faktum og han blir behørig avfotografert når vi samles etter endt drev. For danskene er det viktig at vi, som er betalende gjester, også feller vilt. Da vet de at vi ikke har noen som helst grunner til ikke å komme tilbake ved en senere anledning. De ser helst at det er de samme jegerne som kommer tilbake flere ganger. Som Mads sier: - Det er litt slitsomt å forholde seg til nye personer hele tiden

Danskene er jo et sosialt folkeferd og det mangler ikke på traktament den helgen vi er på besøk. Riktignok bor vi svært enkelt i et gammelt fraflyttet hus, men vi skal nå ikke tilbringe så mye tid der likevel. Når den gedigne vedovnen i stua blir fyrt rødglødende er det riktig så trivelig innomhus, og på kjøkkenet tryller danske buejegere opp med alt hva ganene måtte begjære. Vi starter enkelt med frokost og kaffe, før vi utnytter morgengryet og jakter noen timer. Så reiser vi tilbake for en meget solid lunsj. Når vi er ferdigjaktet om dagen og mørket siger på, diskes det opp med middag i gourmetklassen. Bakt laks med sennep, ost og purre smaker helt himmelsk. Vi føler oss som velkomne gjester og oppfører oss høflig deretter. Det vil si at vi ikke tilbyr noen som helst kjøkkenhjelp, vi har allerede sette den nylig installerte oppvaskmaskinen som står der, malplassert i det gamle kjøkken men satt pris på likevel. Så det er ingen ting som tyder på at vi ikke kommer tilbake.

Neste morgen sitter jeg i en treestand, med en gressbelagt åpning foran meg, og en kjerrevei langs et gjerde på høyre side. Bak meg og til venstre har jeg skogen. Her vil eventuelle rådyr komme. Jeg minnes samtidig avslutningen på gårdagens jakt. På vei opp stigen til stolsetet oppe i treet, støkka jeg et rådyrlam bare 8-10 meter bak meg. Enda jeg hadde passert nærmere rådyret på vei frem, ventet altså dyret til jeg sto midt i stigen og ikke kunne skyte, før det rolig ruslet over jordet.

Vinden har løyet, men fortsatt er det kjølig oppe i treestanden, og over grantoppene henger tåka så vidt. Jeg har rigget meg godt til rette og nyter utsikten. Jeg trenger ikke å vente lenge. Den sedvanlige underholdningen fra fasanene er unnagjort, flere har vært på skuddhold men jeg har fått deg for meg at dersom jeg spanderer pil på fasanen, vil det ikke dukke opp rådyr på denne posten. Men det skal vise seg at de kommer. Grålysningen er ennå mørk når to dyr sakte og lydløst glir gjennom gresset i en lysning, på vei gjennom skogen – men dessverre 50 meter unna. Dessuten er de hele tiden i bevegelse. Noen minutter etter kommer et tredje dyr samme vei. Gresset er såpass høyt at jeg ikke klarer å se hva slags kjønn det er snakk om. Ikke at det betyr noe annet enn at det hadde vært morsomt å vite. Skyting er uaktuelt uansett og jeg fortsetter å nyte utsikten, bevegelsene og den friske morgenen.

Kaffetørsten melder seg, men jeg har ikke termosen med. Vi sitter såpass åpent at alle bevegelser vil støkke dyrene. Det er faktisk så marginal jakt at buen må trekkes opp i det man enten hører eller aner at dyr er på vei, og så får man holde den spent til skuddmulighetene er avklart. Kommer dyret for nært, vil det støkkes i det man spenner buen. Så kaffen får vente. Jeg vet at det står at par kanner i bilen og trøster meg med at ingen av disse drevene er særlig langvarige.

Ikke før har jeg skrinlagt drømmen om kaffe, før jeg blir var en bevegelse rett bak meg. Og der, på 20 meters hold står et kraftig rådyr og vasker seg. Det er på vei inn i skogen, men gir seg også tid til andre gjøremål. Jeg vurderer å trekke opp buen, men i samme tanke fortsetter dyret sin ferd mot skogholtet. Også denne gang er underkroppen dekket av gress, men rensligheten tatt i betraktning antar jeg det er en stor geit. Besøket varer vel 20-30 sekunder. Det lysner stadig mer av dag, flere rådyrbesøk blir det ikke men en hare som setter seg pent til rette på 17 meters hold ute på veien, må bøte med livet.

Heller ikke de andre postene melder om større fangst, bortsett fra et par fasaner. Det er løsnet skudd mot et rådyr, små blodspor blir funnet på skuddstedet, men senere ettersøk med to bikkjer er resultatløse og det konkluderes med et ikke dødbringende skadeskudd. En fordel med bladene på den sylskarpe jaktspissen er at den gir rene snittflater og streifskudd som bare treffer skinn eller muskler, gror som regel fint av seg selv.

I bilen hjemover oppsummerer jeg de to jaktdagene for meg selv. Jeg må nok ærlig innrømme at jeg sjelden har opplevd større viltrikdom på to dager, med unntak av på jakt i Afrika kanskje. I Danmark kultiveres jaktområdene i større grad enn hjemme, nettopp for å påvirke viltriktdommen. Det lages kunstige innsjøer for ender og det drives med vinterforing for rådyrene. Jorder gjerdes inn for å begrense alternative trekkveier. For mange gårdeiere er jakt en viktig inntektskilde og da er det om å gjøre å ha fornøyde jegere. Denne helgen ble ikke skuddsjansene for mange, men som alltid med buejakt er det stillheten og følelsen av å komme så nært det levende viltet der ute som er viktigst, på viltets egen hjemmebane og med sine skarpe sanser i full årvåkenhet. Opplevelsen er spesiell og verdifull, og understreker så klart hvorfor vi driver med buejakt. Den som ikke har prøvd, har gått glipp av noe

Det er ikke veldig enkelt å skaffe seg tilgang på buejakt i Danmark, såfremt man ikke har en altfor velfylt lommebok. Som regel må man skaffe seg innpass via såkalte danske jaktkonsortier, dvs. en gjeng jegere som har gått sammen og leid jaktterreng på åremål og som selger noen av plassene videre til andre buejegere for å gjøre jakten billigst mulig for seg selv. Dette er jakt som krever bekjentskaper. En helg, med full forpleining, koster som regel 1500 DKK pr. gjestejeger. Da jakter man hele lørdag og hele søndag. I tillegg kommer transport til og fra Danmark. Vil man beholde rådyrkjøtt for eksempel må dette gjøres opp direkte med grunneieren. Regn med 25-30 kroner kiloen. Hare og fasan får man beholde gratis.

Dette er snakk om høstjakt og gir utelukkende fellingstillatelse på rådyrgeit og lam, samt hare, rev og fasan. Den meget populære bukkejakten som starter i mai, er det også mulig å skaffe seg, men da snakker vi om helt andre priser. Her har danskene haugevis av både egne og utenlandske jegere å velge i, og en bukk koster fort vekk 5000 danske kroner pr. stk. Men det er fullt mulig å gjøre det billigere. Jeg jaktet selv råbukk i Sorø på Fyn (?) våren etter for 1000 kroner dagen, inkludert overnatting og fri avskyting av bukk til 2500 DKK pr. stk. Kjøp av eventuelt kjøtt kom i tillegg. Nå ble ikke det aktuelt for vårt vedkommende, det sørget kraftig regn og vind for. Bukkene var nesten ikke i bevegelse disse dagene, de gjemte seg vekk i den trygge, tette skogen. Selv riflejegerne hadde problemer disse dager. Vi så et par, tre bukker, men for oss buejegere ble det lite skuddsjanser.

Neste høst er jeg tilbake på Orup Gård, det er november – mildt og fint. Senhøsten har her, som over alt ellers, vært en varm affære. Gjennomtrekken i jaktlaget fører til at det er flere nye fjes å bli kjent med. Det er bare hyggelig. Jaktopplegget er som før; vi starter med å poste forskjellige steder ute i skogen og vente på dyrenes første morgentrekk mens det lysner. Vi er litt sent ute denne morgenen og kommer ikke helt på plass for det begynner å lysne, men likevel blir det felt en fin rådyrgeit før klokken er blitt 9.

Selv ser jeg dyr på hvert eneste drev vi hadde, begge dagene. Hare og fasan holder jeg meg unna denne gangen. Jeg er kun ute etter rådyr. Skuddsjansene kommer imidlertid ikke før på lørdagens siste posteringsjakt. Jeg skal sitte i et tårn på en liten åpning like ved en kunstig innsjø. Like foran skal det gå et tråkk som rådyrene ofte bruker. Utrolig nok klarer jeg å plassere meg i feil tårn – et typisk rifletårn som er plassert veldig åpent. Likevel mangler det ikke på underholdning. Bare noen minutter etter kommer en rågeit med lam ruslende bak meg, dessverre langt utenfor sikker avstand. Like etterpå kommer to nye dyr, de er skremt av et eller annet og har god fart forbi tårnet. Den neste timen skjer det lite og jeg må ned for å slå lens. Jeg ser en fin post på andre siden av vannet og bestemmer meg for å sette meg der en stund. Jeg har så vidt fått rigget meg til under noen trær så ser jeg jaktstigen jeg egentlig skulle ha sittet i. Det er langt bedre plassert enn det første og jeg bestemmer meg for å gå dit etter en stund.

Jeg har ikke før tenkt tanken før jeg ser et dyr komme glidende frem langs en granplantasje. Det følger selvsagt den faste stien 25 meter foran den jaktstigen jeg egentlig skulle vært i. Dyret stopper opp, er forsiktig og oppmerksom og speider rundt seg for så å snu og gå tilbake samme vei som den kom. Hvorfor, tenker jeg. Hvilke feil har jeg gjort? Den kan umulig ha sett meg. Forklaringen er selvfølgelig - på vei til og fra post gikk jeg over den lille kanten dyret stoppet opp på. Den må rett og slett ha luktet sporene mine og blitt usikker når den samtidig ikke så noe.

Jeg gir øyeblikkelig opp tanken om å sette meg en stund i stigen. Den posten er trolig værsatt. Vinden er ikke helt god med tanke på min plassering. Det vil den heller ikke være i stigen der borte, og jeg bestemmer meg for å gå tilbake til det første tårnet. Det begynner å mørkne og jeg er mentalt i ferd med å avslutte jakten. Da plutselig står de to dyrene der, trolig samme geit og lam jeg så tidligere på kvelden. Nå er de på vei tilbake og har stoppet opp der ute på lysningen. Jeg måler avstanden til 39 meter og avstår fra å trekke buen. 39 meter er altfor langt hold på et så lite mål som rådyret. Dessuten er skumringen kommet langt nå og jeg ønsker slett ikke noe ettersøk i mørket, om det skulle gå galt.

Og galt gikk det neste dag. Det var søndagens siste posteringsjakt som ble gjennomført, i et salig høljeregn, før vi skulle rydde hytta og reiste hjemover. En ung danske hadde skutt på et rådyr, et greit skudd mente han - pilen hadde gått tvers gjennom og var full av blod, men dyret var søkk vekk. Mørket kom raskt og ettersøkshund ble tilkalt. Treffer man ikke vitale deler kan et skadet dyr gå lang, eller stikke seg vekk i det tette kjerret. Men dersom blodstrømmen stopper opp har hunden lite å gå på. Høleregnet gjorde ikke søket lettere Vi måtte avbryte uten resultater. Det ble avtalt nytt søk neste morgen og da fant man dyret liggende død, ikke veldig langt unna skuddstedet.

For meg selv ble denne trykkjakten svært spennende. Vi var tre nordmenn og en danske som ble plassert på rekke og rad i et område med spredt kjerr, men ikke veldig tett. Og jeg hadde såvist fått satt meg i skjul før det formelig sprutet dyr ut av skogen. På 10 minutter passerte fem rådyr, en rev og en hare. Fasanene nevner jeg ikke. Det gikk for fort med dyrene til at jeg kunne skyte. Ti minutter senere kommer en rågeit med lam glidende sakte oppover i lysningen. De er på vei mot meg, og jeg drar buen opp og venter. På 15 meters hold stopper de opp og byr meg en perfekt bredside. Men skuddlinjen er dekket med kvist og greiner og jeg tar ikke sjansjen på å skyte. Idet jeg slipper buen ned ser de bevegelsen og flykter i vill panikk.

Det jeg ikke vet er at 30 meter lengre opp langs postrekken, sitter Per Erik, en jaktkamerat fra Hønefoss, og sikter på de samme dyrene. Han ble satt igjen etter meg, og jeg vet derfor ikke hvor langt opp han sitter. Han manglet bare fem meter på rent skuddfelt og hadde jeg visst det kunne jeg ha forholdt meg rolig og latt dyrene gått videre opp til ham. Nå støkket jeg dem vekk i en annen retning. Men sånn er det med jakt, man må ha marginene på sin side. På buejakt gjelder dette mer enn ved noen annen jakt. Vi får beskjed om skadeskytingen - jakten avsluttes og postrekken trekkes inn. I det jeg reiser meg fra jaktsekken, bykser en hare opp snaue 5 meter bak meg. Der har den trolig sittet siden jeg kom på post og den har ikke rørt seg før jeg reiste meg for å gå. Først da ble den usikker og ville vekk

Året etter ble det reise til Jylland og gården på Ny Vraa, en fantastisk plass med aner tilbake til 1600-tallet og 3000 mål med jaktmarker. 17 skytetårn og rundt 30 bukk i terrenget. På Ny Vraa dyrkes det pil som selges til kraftproduksjon, pilen er 2-3 meter høy før høsting, den står tett og der elsker rådyrene å gjemme seg. Det gjorde de her også. Jeg skal ikke tvære dette mer ut – vi så en bukk da vi kjørte gjennom terrenget første jaktdag, thats it! Etter to jaktdøgn hadde jeg sett et 20-talls hunndyr og lam, men ingen bukk. Og det var det jeg kom for. Trøsten er at bukkeavgiften på 3200 DKK blir tilbakeført kontoen min. For øvrig hadde vi det helt glimrende på gården, men nå har jeg brukt tre år på å jakte etter rådyrene i Danmark med bue, uten å lykkes. Neste gang blir det bukkejakt i Skottland eller Tsjekkia, med rifle.